Jævla pedo!

Kjære Jon Kanon. Jeg vurderte å begynne dette brevet med noe mindre vennlig - hei, for eksempel, eller til, eller jævla. Så blei det kjære, likevel - jeg har jo vært glad i deg, på en måte. Og jeg er for lengst ferdig med å hate deg. Jeg er åpen for at det er mulig... Continue Reading →

Mitt nye forsett:

Komme meg ut av arbeidsrommet før sola går ned. Gå tur i minst en time. Det trengs, hvis ikke den nye klassen min skal ta knekken på helsa! Klarte det i dag 😁 hva gjør du for å stresse ned?

Kjære Anders.

Kjære Anders. Husker du Jannicke? Hun gikk i klassen til Andreas og jeg tror ikke du kan ha glemt Andreas. Jeg skreiv brev til henne her om dagen, mest om Andreas, men litt om deg, også. Og nå har jeg lyst til å skrive at det er derfor jeg skriver til deg, at jeg kom... Continue Reading →

Kjære Janicke.

Husker du meg? Jeg har løfta deg opp med ski og staver og termodress og løpt hujende rundt og rundt skiløypa utenfor skolegården med deg. Ned den lille slake bakken hukte jeg meg ned så det skulle gå fortere, hvinte så det skulle bli ekstra spennende. Jeg bar deg rundt og rundt, «vil du mer?»... Continue Reading →

Kjære Stian, Marius og Aslak.

Jeg må ha vært tung å bære. Jeg tenker på det hver august, når de nye førsteklassene finner plassene sine i skolegården. Det er alltid noen som ikke kan lekene, ikke forstår spillet, ikke skjønner at det de voksne lyver. Som tror at det er sant at de alltid skal si ifra, som tror det... Continue Reading →

A question of morality? Integrity? Love?

Amongst the children in our classrooms are the wounded, voulnerable ones desperatley looking for understanding and belonging. I have seen the effect a popular writer visiting the school whith a AD/HD t-shirt has on the kids that struggle in that general direction. The pride, how their burden suddely becomes their cool. I, of cuorse am... Continue Reading →

Dear readers.

I guess I’m done. I am going back to work on monday. I will tell them what a horrible flu I’ve had. I’ll tell them it’s over now. I’m not sure it’s true, though. There are more words screaming in my head, more letters wanting to be written. But I’d have to write those in... Continue Reading →

Dear Riot

This too shall pass. You will not be lost forever. I promise. In the mean time - hold on to the things you have. Remember your name, even though no-one will ever use it again. Cling to the language in which you learned to think, cling to the teachings in which you were raised to... Continue Reading →

Blog at WordPress.com.

Up ↑