Kjære Janicke.

Husker du meg? Jeg har løfta deg opp med ski og staver og termodress og løpt hujende rundt og rundt skiløypa utenfor skolegården med deg. Ned den lille slake bakken hukte jeg meg ned så det skulle gå fortere, hvinte så det skulle bli ekstra spennende. Jeg bar deg rundt og rundt, «vil du mer?» spurte jeg, «ja,» lo du, igjen og igjen. Armene verka etterhvert, jeg heiv etter pusten. «Vil du mer?» spurte jeg igjen, og igjen. Jeg kunne båret deg til Sverige.

Det hadde starta som en helt vanlig dag på skolen vår, en sånn med et helt vanlig storefri der de helt vanlige lærerne som vanlig så vekselvis ned i sine egne kaffekopper og opp på været som akkurat denne dagen besto av et uvanlig tungt snøfall. En god gjeng fra klassen min jobba beinharde skift i friminuttene for å holde skisporene ved like, men jeg var ikke med dem, for jeg så på klassen din. Jeg fulgte med på de som sentra på fotballbanen, de som ga sisten og lot seg fange igjen, de som kasta mjuke snøballer, jeg hørte dem rope kom igjen, Andreas! Kom hit, Andreas! Vil du være med, Andreas? For hver gode gjerning ville jeg fange dem, bære dem, en runde, kanskje to, før jeg gikk hjem. Derfor var det jeg som så Johan i femte gå forbi Andreas. Jeg som hørte jævla sjuke ånds, så sparket på skinnleggen. Jeg hadde forsøkt å forklare Andreas at han ikke måtte rope før han slo noen men han fikk det ikke til, han hylte høyt og skingrende så alle lærerne rakk å se opp. Så slo han med hele kroppen, klønete slag som så brutale ut men som var ineffektive og gjorde liten skade. Han veiva med armene som en vindmølle og slutta aldri før lærerne hadde kommet løpende fra hvert sitt skolegårdshjørne for å holde han fast. Bryte armene hans bak på ryggen, klemme blåmerker rundt håndleddene, brøle. Vanligvis slapp de først når jeg kom løpende, de slapp han ned i armene mine og lot meg fange han opp og løfte han inntil meg, vugge han til ro. Men den dagen hadde de knapt rukket å ta tak i han før du hans kasta deg mellom dem. Du rakk meg til livet og veide kanskje tjuefem kilo, du brølte som en rasende vinterstorm.

”La Andreas være i fred! Det var Johan som begynte, den drittsekken har fortjent juling!”

Lærerne lot armene falle.

Andreas lot armene falle.

Johan lot haka falle. Så hylte han ”Hold kjeft, din lille …”

Så var det Johan lærerne måtte holde fast. Andreas falt ikke, måtte ikke løftes, han ble stående forvirra og se rundt seg før du dulta borti han og ba han bli med bort på fotballbanen.

Sa jeg Sverige? Jeg kunne bært deg til månen.

Ikke at du trengte bæring eller kakao eller andre bestikkelser. Du var ikke opportunistisk, du, du var snill. Og klok! Husker du første skoledag i fjerde klasse? Du aner vel ikke hvis mye Andreas hadde grudd seg til den dagen, hvordan han gråt og ikke ville gå på skolen. Han likte ikke nye ting, han likte ikke lærere, en ny lærer var det verste han kunne tenke seg. Jeg prøvde å minne han om at den gamle læreren i grunn hadde vært ei sur gammel hurpe, streng, urettferdig og oppgitt over at Andreas som «jo har et godt hode» ikke kunne «lære å oppføre seg normalt». At han ikke kunne lære å stille opp ute i skolegården, for eksempel, men insisterte på å sitte utenfor klasserommet og vente, og at han nektet å gå inn før alle de andre hadde satt seg og var stille.

«Jeg vil ha en lærer som er en sur gammel hurpe!» hylte Andreas.

Jeg måtte vente med han den dagen, jeg kom til å komme for seint til min egen time, men jeg hadde begynt på ungdomsskolen og vært heldig nok til å få Katten som lærer, han var en sånn man kunne forklare ting til. Da vi hørte dere komme borte i gangen, stivna Andreas til, han begynte å lage den lyden du veit, den han pleide å lage da han var yngre.

Læreren som kom bortover gangen var så feil som han kunne bli, han var mann, og høy, og blond, og smilende.

«Hei,» sa jeg, «dette er …»

«Andreas,» avbrøt den nye læreren, «Jannicke sa du kom til å møte oss her. Det er helt supert, det. Jeg heter Anders – vi har nesten samme navn, vi! Jeg lar døra stå åpen, og så kommer du bare inn når du er klar?»

Det tok lang tid før det blei klart, for dere ramla inn i klasserommet og Anders sendte dere ut igjen flere ganger til dere klarte å gå ordentlig inn, men da det var klart var det helt klart og før jeg gikk hadde Andreas satt seg på pulten sin, tatt opp blyanten og begynt å skrive. Anders hadde skrytt av han sikkert ti ganger på veien.

Jeg er lærer selv, nå. Jeg vet at det Anders gjorde er nesten umulig hvis man er uforberedt. Vi er bare mennesker, vi også, det tar tid for hjernene våre å omstille seg, vi tolker situasjoner på millisekunder og ofte tolker vi feil. Jeg overtok en fjerdeklasse for ei uke siden, og tidene har forandra seg fra da vi var små. Man har heldigvis gått bort fra å ville gi ungene en ny sjanse, vi snakker ikke lenger om å la dem starte med blanke ark. Jeg var velinformert foran og bak, jeg, hadde lest mappene og snakka med tidligere timelærere og blitt brifa av sosiallæreren. Men det var kanskje ingen som hadde hjerte til å fortelle meg riktig hvor sprø den ene eleven i den klassen var, mappa hans var temmelig slank sammenligna med den til gutten med autismespekterdiagnosen, timelærerne sa han måtte «passes på konstant» men det kan jo bety at man prater i munnen på læreren og kaster viskelærbiter på folk. Jeg var forberedt på at han var frekk og freidig. På at han ikke gjorde som han blei bedt om. Jeg skjønte at jeg måtte stanse han umiddelbart da han plutselig sto ved kateteret og begynte å åpne skuffene. Jeg hadde ikke åpnet dem selv enda men sånne skuffer kan være fulle av alt fra andre elevers mobiltelefoner til beslaglagte våpen, og denne gutten bør ikke ha våpen, tenkte jeg. Men jeg tenkte ikke på at han allerede hadde våpen, han hadde munnen full av dem. Da jeg la armen rundt skuldrene hans, sank han sammen som om den veide et tonn og skled ned på gulvet. Hadde jeg vært forberedt nok, hadde jeg jo ikke bare blitt stående der, men jeg skjønte virkelig ikke hva han dreiv med før han lå med tennene godt fast i beinet på meg.

Det blir ikke lett å reparere den relasjonen der. Jeg har allerede holdt guttungen et titalls ganger, akkurat sånn som lærerne pleide å holde Andreas, fordi jeg ikke finner noen annen måte å få han til å slutte med å kaste nøkkelknipper i ansiktet på medelever av all kraft eller å ta løpefart og smelle sitt eget hode i veggen. Hadde jeg hatt en som deg, en som fikk meg til å forstå hva han trengte, kunne jeg ha blitt kjent med han før jeg gikk inn i klassen, bygd en relasjon i en situasjon der jeg ikke hadde tjueseks andre elever jeg skulle håndtere samtidig. Jeg tror det kunne funka. Jeg håper at hvis en ny lærer overtar til høsten, hvis han eller hun får det til, er det fortsatt håp om at denne ungen kan bli trygg nok til å begynne å fungere, lære noe, få venner. Sånn som Andreas.

Da Andreas kom hjem noen år seinere og erklærte at han trengte en cd-spiller, var jeg ikke overraska over at det var ditt verk. Du hadde spilt hip-hop for han, og han var frelst. Jeg veit at det var du som inviterte han til å bli med i det bandet (eller hva man skal kalle det, dere spilte vel med to vokalister og to beat-boxere), du som ga han sjansen til å stå foran hele bygda på barneskoleavslutningen og være kul. Tenk det. At Andreas ble kul.

Jeg håper du aldri glemmer at du er snill, og klok, og at du kan lage mirakler. Selv om det gikk som det gikk. At du aldri har tenkt at det er din skyld, at det skjedde fordi du var for snill eller ikke klok nok.

Jeg hørte dere. Jeg var i rommet ved siden av og huset vårt var lytt, jeg irriterte meg grønn over den fæle dunkingen dere kalte musikk. Da cd-spilleren gikk i gulvet og knuste (kastet du den?), var jeg minst like glad for at det ble stille, som jeg var bekymra for hva braket var, da du begynte å rope med en stemme jeg aldri hadde hørt deg bruke før, skingrende og ukontrollert, reiste jeg meg, men jeg stoppa da du kalte han et svin. Fordi du gjorde det så hatefullt, fordi jeg trodde deg da du sa at du ville drepe han hvis han noen sinne rørte deg igjen, Jeg sto i døråpningen til rommet mitt, men da du stormet ut av hans med rasende tårer i øynene, et rødt merke over kinnet og revna halslinning på genseren, sa jeg ingen ting.

Jeg burde sagt unnskyld. Du skjønner, det var jeg som tippa lillebroren min utfor kanten, fra rar til fæl. Jeg så at det skjedde, også. Jeg vurderte å gjøre noe med det, å medisinere han sånn vi gjorde da han var liten, eller å få han innlagt et eller annet sted. Men jeg gjorde jo ingen ting, ikke engang etter det han gjorde mot deg. Jeg bare stakk, jeg.

Unnskyld.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: