Kjære Anders.

Kjære Anders.

Husker du Jannicke? Hun gikk i klassen til Andreas og jeg tror ikke du kan ha glemt Andreas. Jeg skreiv brev til henne her om dagen, mest om Andreas, men litt om deg, også. Og nå har jeg lyst til å skrive at det er derfor jeg skriver til deg, at jeg kom til å tenke på deg da jeg skrev om henne, men det er ikke sant. Jeg har tenkt på deg hver dag siden jeg overtok den gærne femteklassen jeg er lærer for om dagen, «hva ville Anders gjort,» har jeg tenkt, «hva vile Anders gjort nå?». Du fikk det jo til, du. Da du åpna døra til klasserommet den første dagen og de snubla over dørstokken som en våryr bøling, huska du å heve øyenbrynet konspiratorisk mot Andreas før du skyndte deg etter dem og jaga dem ut på gangen igjen.

”Sånn kan vi ikke gå inn i klasserommet,” sa du. «Før du går over terskelen, skal du lukke munnen og roe kroppen. Du skal gå rett til din egen pult, og der skal du stå helt stille til jeg sier noe annet. Det er helt i orden om dere ikke får det til med en gang, altså. Vi øver til vi har lært det, bare.»

Du lot som om han ikke så de skeptiske, hånlige blikkene fra seksten tiåringer, du lot dem prøve igjen, og igjen, noen ropte åååh! og du smilte og ba dem ikke være så utålmodige.

”Det er ikke så lett å venne seg til en ny måte å gå inn i et rom på,” sa du, ”dere må være snille og tålmodige med hverandre, nå!” Du hørtes munter ut.

De ga opp. De så at du hadde større ro og mer vilje enn klassen til sammen. De gikk rolig over terskelen, stilte seg stille opp ved pultene.

”Andreas?” sa du da. ”Nå er det stille og rolig her inne. klarer du å komme inn?”

Andreas så ikke opp, men han lot meg følge seg inn og bort til pulten. Han svarte ikke på ditt god morgen men han reagerte på vær så god og sitt, han trakk stolen ut selv og satte seg uten hjelp.

”Rekk opp hånda alle som har blyant med,” sa du. De fleste elevene rakk armen i været. Andreas løftet på en finger.

”Så bra, Andreas!” sa du, ”og så bra alle dere andre. Rekk opp hånda de som tror de klarer å finne frem blyanten sin på under ti sekunder?” De fleste hendene strakk seg mot taket. Andreas løfta hele hånda. Du nikka til han og smilte.

”Vi prøver!” sa du entusiastisk. ”Jeg teller ned fra … ti! ni! åtte!”

Andreas snudde seg plutselig på stolen og kasta seg over sekken sin. Han reiv opp lokket, sju! trakk i snøringen, seks! fiska opp pennalet fem! åpna det fire! gravde fram blyanten sin tre! og så løfta han hodet og så på deg. Øynene hans var helt åpne og munnvikene hans krølla seg ørlite grann. to! Og Andreas er allerede ferdig! Munnvikene til Andreas vendte oppover på ordentlig, nå, leppene skilte seg, han fikk små rynker rundt øynene. Flere av klassekameratene hans stirra, de kunne vel ikke huske å ha sett Andreas smile i klasserommet før. Jeg klemte neven rundt skulderen hans. Han lot seg ikke merke med meg. Jeg lista meg baklengs ut av klasserommet, hørte ikke hva blyantene skulle brukes til, så bare smilet til Andreas, den bratte ryggen, luggen han hadde kasta til siden. Blikket hans, åpent og oppmerksomt mot den nye læreren sin. Du smilte tilbake før du vendte hodet mot meg og nikka. Jeg tok det som et løfte om at det skulle gå bra, dette.

«Hva ville Anders gjort,» tenkte jeg da jeg kom inn i mitt nye klasserom ti minutter etter at det hadde ringt inn. Sosiallæreren hadde bestemt at det var best om rektor fikk samla elevene før jeg kom så jeg slapp å ta den første fighten ute på gangen mens alle de andre klassene så på. Jeg var forberedt på tøffe kamper og harde tak, men jeg var ikke forberedt på syvogtyve niåringer som så ut til å mangle noe helt vesentlig, noe av det som gjør oss til mennesker, alle sammen. De satt pent nok, et barn på hver lille stol ved hver lille pult, alle ansiktene vendt mot tavla. Langt hår og barberte nakker om hverandre, armer som hang slapt ned langs stolbena eller som klødde forsiktig på lår, legger eller skuldre, føtter som vippa nervøst under pultene. Men alle kroppene virket for tynne eller for tykke, som om de hadde ulikt fettlag men samme mangel på muskler under. Jeg tok meg i å lure på om de var ekte, eller noe henta fra x-files. De satt som sekker nesten fulle av mel, nei, av bier som har fått streng beskjed om å sitte stille og som gjør sitt aller ytterste for å lystre, holde vingene inntil kroppen og føttene i ro. En gutt bakerst på vindusrekka holdt høyre hånd om venstre overarm, han klemte neglene inn i seg selv så hardt at knokene var hvite.

Jeg tok skrittet fra gangen og inn i klasserommet som skulle bli mitt. Sto rett innenfor døra et øyeblikk og så på elevene jeg snart var læreren til. Ingen av dem snudde seg før rektor sa at de skulle ønske meg velkommen. Da slapp gutten bakerst ved vinduet grepet om armen sin og snudde hele kroppen rundt, kanskje halvparten av de andre vendte på hodet, noen sa hei, mange sa velkommen. Ei jente midt i rommet ropte høyt ”hallo!” men blikket hennes traff aldri mitt, det hvilte kanskje et sted på kroppen min et øyeblikk før det fortsatte rundt i rommet. En gutt trakk munnvikene oppover men ingen smilte.

Jeg så på rektor. Hun lot blikket gli over klassen, og over meg, det lå et strøk av avsky i det.

”Ja. Da. Er det vel bare for dere å – bli kjent?”

Hun gikk rolig ut av klasserommet. Bare det fremskutte hodet avslørte at hun egentlig ville løpe sin vei.

Jeg retta ryggen. Trakk pusten.

”Hei!” smilte jeg. Jeg fylte stemmen med lettelse og forundret glede. ”Oi, så godt å endelig få møte dere! Og så pene dere er!” Endelig var det spontane bevegelser i ansiktene, ikke store, men tydelige nok rykninger til at jeg kunne tolke forbauselse. Så hørte de i alle fall hva jeg sa.

”I natt drømte jeg at dere var den styggeste klassen i hele verden,” fortsatte jeg. ”Jeg drømte at en av dere hadde store byller som det kom grønn gugge ut av, og mange hadde store sår som væsket gult og ingen hadde hår på hodet.”

Noen så i pulten, to holdt hånda for munnen, et sted pusta noen anstrengt men ingen slapp ut så mye som et fnis. Jeg bestemte meg for at jeg ikke turte å stille dem spørsmål eller fortelle om meg selv. Det var det som var planen, jeg skulle vise interesse for hver og en av dem, se dem, møte blikkene, vi skulle le sammen. Det er det jeg pleier å gjøre, men selv om flere av de tidligere klassene mine hadde vært utrygge, har de aldri vært så vettskremte at de ikke turte å smile.

”Men nå som jeg veit at dere ikke ser ut som zombier kan vi vel bare begynne? Jeg heter altså Arne, jeg skal være kontaktlæreren deres resten av året og kanskje i mange flere år, og nå står det matte på planen. Rekk opp hånda de som har matteboka?”

Alle unntatt gutten bakerst på vindusrekka.

”Hva heter du, da?”

”Kai.”

”Har du ikke fått matteboka?”

”Mista’n.”

”Så bra at du husker at du har mista den. Rekk opp hånda alle som veit hvor matteboka er?”

Tre av elevene reiste seg opp og begynte å gå mot hyllene bakerst i klasserommet. Fem snudde seg og begynte å grave i sekken de hadde hengende bak på stolen. Fire rakk opp hånda. På mindre enn et sekund fyltes lufta av en lav summing, skritt, stolbein mot gulvet, lave stemmer, snufsing, en trakk snørr godt bak i halsen.

”Fem,» sa jeg. «Du skal sitte på stolen din og se på meg.” Det var du som lærte meg å telle ned på den måten, å synge tallene monotont og mykt men så høyt jeg klarer uten å slippe skarphet inn i stemmen. ”Fire. Du skal sitte på stolen din og se på meg. Tre. Du skal sitte på stolen din og se på meg.” To elever trakk hodene ut av sekken og snudde seg. En hadde funnet boka og holdt den triumferende opp i været. En ble stående midt på gulvet og se usikkert i min retning. To storma mot hyllene og begynte å grave desperat etter boka, en kasta bøker ut av sekken for å finne sin i tide. ”To. Du skal BARE sitte på pulten og se på meg, jeg har ikke bedt deg om å hente boka.” De to ved hyllene stivna. En hadde hodet så langt ned i sekken at hun ikke hørte meg. ”En. Du skal sitte ved pulten din og se på meg.” De to pilte tilbake mot pulten, men en reiste seg for raskt og fant aldri balansen igjen, han falt så lang han var mellom pultrekkene. ”Null. Så bra at du sitter på stolen din og ser på meg!” Jeg så på jenta helt til venstre på første rad. ”Hva heter du?”

”Nora.”

”Bra, Nora! Og du?” Jeg vendte meg mot pulten til høyre for Nora.

”Ali.”

”Bra, Ali, du er kjempeflink som sitter på pulten din og ser på meg! Og du?”

”Kasper.”

”Bra at du sitter og ser på meg, Kasper! Og du?”

”Sarah.”

”Bra, Sarah! Og bra, alle på andre rad!” Jeg trakk pusten lenge nok til at gutten som hadde falt fikk kravlet seg opp på stolen sin. ”Bra, alle på tredje rad! Og alle på fjerde rad! Og alle de bakerste også. Kjempebra, alle sammen! Hør godt etter nå: Du skal ikke reise deg, eller lete i sekken din. Du skal bare tenke. Hvis du veit hvor matteboka di er, skal du rekke opp hånda. Hvis ikke, skal du sitte helt stille. Okei? Hvis du veit hvor –”

”Jeg har glemt min hjemme!”

”- boka er, rekk opp hånda nå.”

”Jeg har glemt den hjemme!”

”Da veit du hvor den er, da?”

”Ja?”

”Da skal du rekke opp hånda.”

Hun rakk opp hånda. Det vil si, hun lot en finger peke mot taket mens hun hvilte albuen mot bordet, samtidig som hun sukka dypt, himlet med øynene og hevet øyenbrynene oppgitt. Omtrent halvparten av de andre elevene strakte armene i været.

”Bra! Når jeg er ferdig å snakke, kan dere som vet at matteboka er i sekken eller i hylla, gå og hente den. Dere skal være tilbake på stolen før jeg har talt ned fra ti. Du må være tilbake da selv om du ikke finner boka. Altså: Du skal gå og prøve å finne boka di, men hvis du ikke klarer det, må du likevel være tilbake på stolen før jeg kommer til null. Nå kan du gå. Ti”

Stoler skrapte mot gulvet.

”Ni.”

”Fløtt deg, da!”

”Sjæl!”

”Au!”

”Åtte.”

Tre elever sto på knærne bak fram på stolen for å finne boka i sekken. Kai reiste seg fra plassen sin, jeg håpte det var for å lete etter boka han trodde han hadde mista, jeg trodde det var for å snakke med noen. ”Sju.”

Nora så plutselig forvirret opp på meg, så så hun seg rundt, det var panikk i ansiktet hennes da hun skjøv stolen tilbake så den veltet, hun så på stolen, på meg, mot hylla si. Jeg smilte til henne.

”Seks.”

Nora valgte hylla. Hun løp, skled på knærne inn foran reolen og stanget panna i bakhodet til Ali.

”Fem.”

”Au! Faen! Lærer! Hun slo meg!”

Jeg møtte blikket til Ali, nikka rolig til han.

”Fire.”

Ali så vantro på meg, men han var heldigvis ikke dum, han forsto hva jeg sa. Han løftet hendene som for å dytte Nora, men Nora lå allerede på knærne og holdt seg på pannen så han ombestemte seg og reiste seg for å gå tilbake til pulten sin i stedet.

”Tre.”

Flere var på vei tilbake til plassene sine. Bare en jente hadde fortsatt hodet ned i sekken, hun hadde til gjengjeld løftet baken i været for å komme bedre til. Kai trengte bare så vidt dra stolryggen mot seg for at hun skulle ta overbalanse. Hun fikk ikke hendene opp av sekken, albuene traff gulvet først, så panna, hun hylte.

”To.”

De vantro blikkene var mange nå, jenta på gulvet skreik høyere, Kai så på meg og flirte.

”Eeeeen ….”

Alle andre enn Kai og jenta han hadde veltet pilte mot plassene sine.

”Og null.” Veldig bra, alle som sitter på stolen sin nå.” Jeg gikk bort til jentungen på gulvet, løftet henne opp i sittende, hun hylte fortsatt men hun brukte armene så det så ut til at albuene var like hele, hun kom til å få kul i panna. Jeg la armene rundt henne og hadde tenkt å mumle noe trøstende. Idet jeg trakk pusten traff lukten hennes meg, stikkende og bitter, gammel, sur angst. I et glimt så jeg ansiktene til andre elever jeg har kjent den dunsten fra. En som levde på hemmelig adresse. Ei som hadde foreldre som realiserte seg selv og rusa seg på natur og alkohol, som lot ungene være alene i dagevis. En som aldri fortalte, fasaden til familien var perfekt, eleven var perfekt, det var bare lukta som fortalte at han alltid var vettskremt.

Denne gangen kom lukten fra den mest strigla og nystrøkne jentungen i rommet, jeg hadde trukket den motbydelige stanken langt ned i lungene før jeg registrerte den. Jeg klemte tennene sammen for ikke å brekke meg, klarte ikke si noe, strøk henne bare over de stramme flettene. Håret var klebrig, hånden min kjentes skitten etterpå. Så løftet jeg henne opp på stolen, forsikret meg om at hun ikke ville falle av, og gikk tilbake til tavla. Kai sto fortsatt midt i rommet, han så avventende på meg.

”Mange var veldig raske og flinke til å finne bøkene sine,” sa jeg. ”Nora og Ali, dere må øve litt mer, men dere kan vente inne når det ringer ut, så skal jeg hjelpe dere. Kai, jeg skjønner jo at du ikke mente å skade … Hva heter hun?”

Kai så ikke på meg lenger, blikket hans flakka rundt i rommet. Heldigvis kom flere jenter meg til unnsetning, navnet ”Ewa” blei mumla rundt i rommet.

”Jeg skjønner at du ikke mente å skade Ewa. Jeg vet at det kan være vanskelig å tenke før man gjør ting. Men det du gjorde kunne vært ordentlig farlig. Nå kan du sette deg, og etter timen må vi snakke om hva vi skal gjøre for at sånt ikke skal skje flere ganger. Alle som har boka foran seg nå –”

Jeg snudde meg mot tavla.

”Slå opp på side trettifem.” Jeg skreiv s. 35 på tavla.

”Dere skal gjøre oppgave to-fire og to-fem.” Jeg kom på at jeg ikke har bedt noen hente kladdebøkene, så meg raskt rundt, det lå en bunke hvite ark på kateteret ”På ark. Jeg skal dele ut ark. Du kan finne fram blyant.” Jeg skreiv oppg. 2.4 og oppg. 2.5. Så greip jeg arkene og delte ut, et til hver, Kai hadde fremdeles ikke satt seg, men han gjorde ikke noe annet, heller, han bare sto der. Jeg hadde sagt at han kunne sette seg, ikke at han måtte. Han fikk bli stående så lenge.

”Dere får ikke hjelp,” sa jeg, ”dere skal gjøre så godt dere kan. Jeg vil vite hva dere får til, så jeg kan finne ut hva dere trenger å lære.” Den siste av de elevene som hadde bøker fikk ark.

”Nå kan de som ikke har funnet fram bøkene sine knipe munnene igjen. Du skal ikke si noe til noen. Men du skal reise deg rolig, stå bak stolen din og se om du kan finne boka i sekken.”

De fikk det til. Noen av de som hadde fått ark hviska til hverandre men de som lette etter bøker gjorde det faktisk uten å snakke. Ei jente fant boka si, jeg nikka, smilte, ga henne et ark. En gutt fant sin. Ei ny jente halte boka opp av sekken. De fire siste var ferdige å lete men hadde ikke funnet noe, de sto og så på meg. Jeg la merke til at jenta som sa hun hadde glemt boka si hjemme ikke hadde reist seg.

”Du også,” sa jeg lavt. ”let i sekken din.”

”Den æ’kke der.”

”Det er helt i orden, men jeg vil at du skal lete.”

Hun reiste seg sakte. Brukte en evighet på å åpne sekken sin. Jeg gikk bort til de som hadde lett ferdig en etter en.

”Gå og let i hylla di,” hviska jeg, jeg smilte, la en finger for munnen, tok en på skulderen, en på albuen, ville tvinge dem til å ta inn over seg at jeg var der, at jeg hadde gitt dem en oppgave. Og de gikk, rolig, uten å snakke til noen. Jenta som sto med sekken hadde fått den opp, men hun gjorde ikke tegn til å lete i den.

”Det er kanskje lettest å ta opp bøkene en og en,” smilte jeg, jeg stilte meg ved siden av henne og tittet ned i sekken hennes. Den var tom. Ingen bøker, ikke pennal, ikke matpakke.

”Hvor er tingene dine?”

Hun trakk på skuldrene.

”Vent litt.” jeg la ark på pultene til de som var gått til hyllene sine, sånn i tilfelle de skulle komme tilbake med bøker.

”Kom, så går vi og ser i hylla di.”

”ferdig!” Ali strakte hånda så høyt i været at bare den ene rumpeballen var nedi stolen.

”Bravo, Ali! Vent litt, så kommer jeg og ser.”

Jeg tok jenta forsiktig i armen, vi gikk bort til hyllene, hun begynte å ta ting ut av en som var merket Regina. Den var stapp full av bøker uten bokbind og kladdebøker som var revet opp, som manglet perm eller som var trykt inn i hylla med midten først. Løse ark stakk ut mellom bøkene eller var klemt inn på sidene, sammenkrøllede ark datt ut etter hvert som hun tok bøker ut og la dem på gulvet. Matteboka lå aller nederst.

”Sånn flaks at du ikke hadde glemt den,” smilte jeg. Du kan bare la alle bøkene ligge sånn, og så tar du et ark fra kateteret og setter deg og jobber.”

Kai sto ved kateteret. Han hadde begynt å åpne skuffene. Jeg hadde ikke åpnet dem selv enda men sånne skuffer kan være fulle av alt fra andre elevers mobiltelefoner til beslaglagte våpen, jeg avgjorde at Kai måtte håndteres før Ali. Jeg gikk bort og lukka skuffen, la armen rundt skuldrene hans, smilte igjen sjøl om kinnene mine var begynt å bli stive.

”Vi skal lete etter boka di også. Kom.”

Han sank sammen som om armen min veide et tonn. Skled ned på gulvet. Jeg fulgte han med øynene men bevegde meg ikke ellers, jeg ville jo ikke vise at elever som sank sammen på gulvet var utenfor det jeg hadde venta meg. Han virket helt slapp, liksom halvt besvimt, da han så gjorde en plutselig bevegelse forsto jeg ikke hva som hadde skjedd før han lå med tennene godt fast i kjøttleggen min.

Jeg rykka hodet hans bakover etter håret. Han brølte men jeg slapp ikke, han hadde ikke kommet gjennom olabuksa mi men jeg ville ikke gi han mulighet til å gnage meg i hendene eller ansiktet. Jeg skrittet over han så jeg kom bak ryggen hans, grep han rundt brystet med den ledige armen og løfta han ut av klasserommet. Han hørtes ut som et mishandla dyr, en oksekalv eller elgkalv, kanskje, så snart jeg slapp håret hans forsøkte han å smelle bakhodet inn i ansiktet mitt. Jeg klemte den tynne kroppen inntil min, han sprellet, klorte meg på hendene, prøvde å komme i posisjon til å bite, smalt helene mot skinnleggen min, ulte, trakk pusten, ulte igjen. Jeg sa ingen ting, satte meg bare på benken under knaggene med høstjakker og trakk han ned på fanget mitt. Jeg klemte overarmene mine mot hans, presset tomlene mot mine egne langfingre så jeg kunne holde han sikkert rundt håndleddene uten å skade han. Leggene mine kunne jeg ikke redde, han sparket blåmerker som fortsatt skinner på dem. Etter en stund måtte han ta en pause, det neste anfallet var kortere, deretter kom det bare enkelte brøl og ganske uinspirerte forsøk på å rive seg løs. Jeg var svett gjennom klærne.

”Jeg slipper nå,” sa jeg. Jeg gjorde stemmen mjuk og mild og snakka sakte, men jeg var andpusten, det hørte han nok. ”Jeg tror at du klarer å la være å slå eller klore eller bite. Hvis jeg tar feil er det helt greit, jeg blir ikke sint eller trist for det, men da må jeg holde deg fast igjen.”

Jeg slapp. Han spratt opp som om fanget mitt var en varm kokeplate og sprang bortover gangen og ble borte. Jeg åpna døra til klasserommet igjen.

Arkene de hadde skrevet på var blitt papirfly. Tre elever løp mellom pultene, fire byttet pynteviskelær rundt en pult, to konkurrerte om å hoppe lengst fra stolen sin. To sto i vinduskarmen, de forsøkte visst å åpne vinduene, de var heldigvis barnesikra, vi var i fjerde etasje.

En elev satt med hodet i hendene og gråt. En jeg ikke hadde lagt merke til før satt med hendene for ørene under pulten sin og vugget fram og tilbake.

Jeg gikk bort til en og en, snakka stille inn i øret på dem. Hvis du klarer å gå stille over dørstokken uten å gjøre noe annet på veien, får du friminutt nå. Hvis ikke blir du inne, og så henter vi rektor. Så fulgte jeg dem med blikket til de var ute av døra. Etter hvert som lydnivået sank, var det flere som hørte hva jeg sa, plutselig gikk det fort og klasserommet var nesten helt tomt. Den gråtende lå fortsatt over pulten, og ruggeren rugga fremdeles. Jeg gikk bort til veggtelefonen og slo de fire sifrene oppslaget ved siden av den fortalte at gikk til kontoret.

”Arne i 4B”, sa jeg. Mennesket i den andre enden forsøkte å si noe men jeg fortsatte å snakke over stemmen i røret. ”Kai har hatt et anfall, nå har han løpt sin vei. Mesteparten av klassen min trenger tilsyn i skolegården.” Så la jeg på. Det halvlange håret som rista ned i grønne genserermer viste seg å tilhøre ei jente som hadde blitt kalt bæsj. Jeg sniffet på henne og fastslo at det var en ussel og nedrig løgn, hun lukta jo bare blomster og så fikk hun valget mellom å blomstre ute sammen med de andre og å blomstre på pulten sin med en bok. Hun møtte blikket mitt, da jeg tørka tårene hennes med begge tomlene mine pressa hun kinnene mot hendene mine, hun fikk en klem, og så smilte hun litt og valgte skolegården. Jeg lukka døra etter henne og vasket hendene fri for angstsvette, rasende spytt og tårer, jeg vrei låsen om og krøyp inn under pulten ved vinduet for å rugge i takt.

Jeg tenkte masse på deg mens jeg satt under den pulten, jeg har tenkt masse på deg siden. På blikket ditt som møtte mitt den første dagen, etter at jeg hadde gått ut av klasserommet, da jeg skulle til å snu meg for å gå.

Den var ikke stor, nyven som kom fram mellom øynene dine. Smilet falma ikke mye. Det gikk neppe mer enn et øyeblikk før den plutselige forbauselsen var strøket av ansiktet ditt og læreroverflaten lå uten krusninger igjen. Det varte mer enn lenge nok likevel. Blikket ditt hadde skrelt bort den alminnelige boblejakka og college-genseren, brutt opp den normalt store brystkassa som heldigvis var uten hår enda, gjort et snitt i hjertet mitt og blottlagt innsida av det. Du hadde sett det jeg ikke vil se sjøl.

Jeg var så varm i hodet at jeg vurderte å løpe ut for å dynke meg sjøl i snøen. Jeg fant veien til do i stedet, låste meg inne, drakk av vodkaen jeg hadde i sekken, den brant mer enn jeg gjorde. Den svei bort den verste skammen. Så letta tåka litt etter litt, til jeg kunne tåle å spille blikket ditt av inne i hodet, igjen og igjen. Jeg ville innbille meg at jeg tok feil, at du ikke hadde sett noe som helst, ingen andre hadde sett noe, jeg kunne ikke se det selv uansett hvor mye jeg stirret i speilet, hvordan skulle du kunne avsløre meg sånn på bare et øyeblikk? Hva kunne du ha sett?

Så skjønte jeg at du så deg selv.

Det traff meg som et sleggeslag. Jeg bar det blikket med meg bestandig, først som skam, så, etter at jeg hadde blitt som deg og dessuten begynt på lærerskolen, som trygghet. Du trodde jeg ville bli som deg. Derfor trodde jeg at jeg kunne bli som deg. Nå tenker jeg at du tok feil. Jeg rakk å ha dem en uke før vinterferien, jeg har hatt en hel uke å komme meg på, og jeg gruer meg som en hund til å gå på jobb i morgen. De to skammelighetene røres sammen til en stinkende suppe i meg. Jeg er visst homo, men jeg er ikke noen god lærer likevel.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: