Jævla pedo!

Kjære Jon Kanon.

Jeg vurderte å begynne dette brevet med noe mindre vennlig – hei, for eksempel, eller til, eller jævla. Så blei det kjære, likevel – jeg har jo vært glad i deg, på en måte. Og jeg er for lengst ferdig med å hate deg.

Jeg er åpen for at det er mulig at du redda livet mitt en gang eller tre, og det bør jo telle med i regnskapet. Det hadde jo ikke vært mye vits i å være psykisk uskadd hvis jeg var fysisk død. Ikke var jeg uskadd da jeg kom til deg, heller, en halvtimes tid etter at mamma, i en bisetning, fortalte meg at pappa var død.

Jeg gikk ikke egentlig til deg. Jeg bare gikk, jeg hadde gått videre hvis ikke du hadde stått i tunet og spurt om det var jeg som kom på besøk og hvorfor jeg så så sint ut.

«Faren min er død,» svarte jeg.

«Det var jammen dårlig gjort av han,» sa du. Og det hadde du jo rett i, tenkte jeg, det var egentlig dårligere gjort  av pappa å dø enn av mamma å fortelle meg det. Dermed  bestemte jeg meg for at det gikk an å bo hos en sånn mamma som jeg hadde likevel, og at jeg ikke ville gå på elva eller på jernbaneskinnene eller rett ut på riksveien foran en trailer. Så blei jeg med deg inn og fikk gul saft og kringle. Gul var yndlingsaften min, hjemme hadde vi bare rød husholdningssaft og selv det bare av og til. Jeg kom snart igjen.

Du tok alltid imot meg. Du lærte meg å kjøre traktor, lærte meg forskjell på en forhøster og ei gyllevogn og å kjøre rett og svinge jevnt. Du kjøpte vernebukse til meg før du lærte meg å håndtere motorsag – du hadde ikke sjøl, men du var voksen og hadde ikke bruk for det heller, sa du. Du lot meg låne luftgeværet, du lærte meg å fiske med stang og å sette opp telt og å riste soveposen godt før vi la oss. Du gjorde alt sånt som noen pappaer gjør.

Klart jeg er takknemlig. Kjære deg.

Og ungdomsskolen? Jeg har jo lest alle historiene om hvor grusomt åpenbart homofile har det på ungdomsskolen. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg nok vært åpenbart homofil, jeg også. Du var jo ikke akkurat godvillig til å kjøpe de pillene til meg, men du gjorde det likevel – piller som ga muskler, muskler som ga respekt. Jeg fikk dælje løs på boksesekken din, også, og du ga råd om hvordan jeg skulle løfte vekter for å få pene og jevnt fordelte muskler så jeg ikke endte opp med å se ut som en boler med en halv hjerne i hver armhule. Da jeg skulle kjøpe bil av Gærne-Frida fortalte hun at du hadde vært der og overtalt henne til å selge meg vraket billig.

Det hadde alt å si at jeg lærte å mekke. Uten den bilen hadde jeg og Moa ikke hatt noe felles prosjekt. Det var i baksetet der jeg lærte å kysse, men gjennom hele ungdomsskolen og hele videregående var det likevel ingen som skjønte at jeg var en soperjævel. Takk for det, også.

Mest takk likevel, for at du kom og henta meg etter jeg erfarte at sopere kan være virkelig, virkelig jævlige. Jeg har vel sjelden blitt så overraska, jeg ante ikke at du kjente en masse sopere inne i Oslo, at du kjente ryktet til han jeg hadde endt opp med å bo hos. Hadde jeg visst det, hadde det likevel ikke falt meg inn at du kunne komme for å redde meg som en annen eventyrprins, for meg var du en gammel gubbe og de siste årene før jeg dro virka du maktesløs, som om det var jeg som bestemte.

Jeg hadde et flott blått øye da du kom, og jeg har aldri følt meg så liten som da du og Eivind sto og skreik til hverandre og trua hverandre med juling over hvem av dere som hadde rett til å beholde meg. Han kjente nok ryktet ditt, også. Han kalte deg noen ganske stygge ting, han sa at du og de andre i arbeidsgruppa burde blitt kastrert og kasta i søpla, ikke bare kasta ut. Du nekta å svare da jeg spurte deg i bilen på vei hjem, på hva slags arbeidsgruppe det var snakk om. Jeg spurte flere ganger, det overraska meg sånn, hadde du vært politisk? Jeg hadde aldri hørt deg uttrykke en mening om noe som helst, særlig ikke om homofil frigjøring eller åpenhet. Du virka såre tilfreds med at ingen i bygda visste, jeg kunne ikke forestille meg at du hadde gått i demonstrasjonstog eller skrevet leserinnlegg eller deltatt i debatter. Og det hadde du vel ikke heller?

Jeg skjønte det helt tilfeldig for noen år siden, jeg kom over en artikkel om det som var en del av den offisielle homobevegelsen i Norge til langt utpå 80-tallet: Norsk Arbeidsgruppe For Pedofile.

Tenk det, liksom. At dere satt i møter og diskuterte strategi. Krangla om hvilke metoder som ville være mest effektive i kampen for samfunnets aksept og avkriminalisering. Gikk dere ut sammen og tok en øl etterpå? Var dere tøffe menn fulle av garderobeprat eller viste dere dere sårbare og snakket om kjærligheten?

Fortalte du de andre om meg?

Jeg drikker ikke gul saft mer. Jeg hater kringle. Men jeg hater ikke deg.

Du kjørte tross alt innom og henta Moa. Så stoppa du bilen i skogen for å preke for oss om mot og kjærlighet. At det så klart var vanskelig, men at det var mulig likevel, at alle ikke trengte å vite alt. At det gikk an å være kjærester uten at noen noen gang fikk vite noe, at hvis man bare var forsiktig nok, trengte man aldri å bli tatt. Du prekte til Moa grein og sa at han elska meg og aldri ville leve uten meg igjen.

Vi har aldri levd uten hverandre siden.

Det er jeg også takknemlig for.

Jeg har fått ny klasse nylig. Det er en ganske vill gjeng, med en spesielt vill elev. Han heter Kai, men hvis han er ei kai er han en ondskapsfull og levende ei med armer som snur opp-ned og holder under de båtene som prøver å legge til. Jeg er en tålmodig og rolig lærer, jeg har tålt slag og spark og bitt og skjellsord uten å bli det miste sint. Jeg har tålt hele Kai, helt til i dag morges da jeg sa at han ikke fikk lov til å rive biter av sidene i matteboka si for å tygge på dem og han vendte ansiktet mot meg og tygde demonstrativt med godt adskilte lepper og jeg tok boka hans og han freste

«Jævla pedo!»

Jeg tviler på at han veit hva det betyr, engang. Men jeg veit at han så at det virka, at det traff i mellomgulvet, jeg håper han ikke skjønner at det sitter der enda men jeg er rimelig sikker på at han kommer til å bruke det igjen i morra. Og for første gang siden jeg blei lærer, gruer jeg meg til å gå på jobb. Jeg gruer meg til å gå stålsatt hele dagen, til å puste meg gjennom det når det endelig kommer uten at det skal syns på meg at det gjør vondt.

Jeg hater deg ikke. Men jeg tror jeg hater guttungen som har beskyldt meg for å være som deg, tanken på han gjør meg kvalm i dag, jeg lukker øynene og ser mine egne hender smelle han inn i veggen i klasserommet så han sprekker og grågrønne hugge velter ut. Hadde det vært en hvilken som helst annen klasse hadde jeg gått til rektor i morra og bedt om å bli flytta men hun kommer ikke til å gå med på det, hun blir bare sur og jeg orker plutselig ikke at noen skal være sure på meg.  Jeg kommer til å gå på jobb i morra. Jeg kommer til å hate en elev. Det er ikke lov, det er jobben min å like dem, å se det gode i dem, å ikke tenke at de er fulle av råte og puss. Jeg har pleid å være en god lærer, jeg har i alle fall alltid trodd at jeg var en god lærer, men i morgen kommer jeg til å være en av de verste. Jeg kommer til å prøve å late som, selvsagt, men han er ikke dum, Kai. Han skjønner det nok.

Jeg vil så gjerne tenke at det er din skyld. Jeg vil overføre hatet til deg, du er voksen og bør kunne bære det, men jeg får det ikke til. Jeg tror ikke det er din skyld. Tvert imot, det er jeg som er full av dritt, jeg er sånn en drittstøvel at jeg kan hate et ni år gammelt barn. Kanskje var det det du så den gangen? At jeg var så degenerert, så undermåls, at du trodde det ikke kunne bli verre, at du kunne gjøre det bedre, at din kjærlighet bare kunne forskjønne meg? Kanskje hadde du rett også, kanskje hadde jeg vært enda styggere innvendig hvis ikke de store nevene dine hadde strøket mine  mens de lærte meg å holde fiskestanga, hvis ikke hjertet ditt hadde dunket så hardt mot skulderen min. Kanskje blei jeg bedre av at noen hadde et hjerte som dunka for meg. Kanskje hadde jeg vært helt psykopat hvis det ikke hadde vært for deg.

Du var tydeligvis ikke nok. Det hadde nok vært en fordel for verden om du ikke hadde stått på tunet, om jeg hadde fått gå videre, på elva eller togskinnene eller riksveien.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: